Den første regelen i en turbok bør være å ikke skade

Dette handler egentlig ikke om fotturer. Etter å ha holdt kjeft i 20 år, må jeg fremføre en offentlig tjenestekunngjøring.

Dette er ikke en useriøs mening. Jeg har sett veldig kunnskapsrike mennesker skjelve når de hørte denne karens navn. Michael Kelsey skriver morderiske ørkenvandringsguider. Det er ikke en spøk, jeg lurer på hvor mange som har dødd ved å bruke dem. Hvis denne fyren ikke har drept noen, ville jeg blitt overrasket.

Den største tragedien er at man kan finne denne karens bøker i hyllene til National Park Service-butikker. Det vil tyde på at guidebøkene er passende for «familieutflukt» fotturer. Det fineste jeg kan si er at NPS er uanstendig uansvarlig.

Si noe positivt? MK diskuterer fotturer som ingen andre vet om. Det er en liten trøst hvis du ikke kommer tilbake for å fortelle. Å, enda en positiv. Da vi ble fanget i en stormflom (se «Vandre og utforske Paria-elven») var det ikke hans feil. Guds handling var ansvarlig.

Her er noen generelle svakheter med bøkene hans:

1) Han går med en hastighet på 4-5 miles i timen i alle terreng (og forteller deg ikke det). Ingen kan gjøre det. Alt er en motorvei for denne fyren. Bøkene hans er ikke veldig beskrivende (etter min ydmyke mening) fordi han går for fort til å se noe. Så han er flott, for å gi nok tid og vann til fotturer slik han beskriver dem, får deg halvveis. DOBBELT ALLE GANGER TILDELT I BØKENE HANS!

2) Han skriver løypebeskrivelser i kilometer. Det er veldig vanskelig å konvertere lineære målinger når du er ute av tankene med dehydrering og solstikk, siden han har undervurdert vanskelighetsgraden på en fottur. La dette synke inn, han SKRIVER USA ØRKNAVURER I METRISKE AVSTAND. Hyggelig! Så i beste fall er han bare samvittighetsløs.

Bare en opplevelse som min kone og jeg hadde ved å bruke en av hans turguider («Hiking and Exploring Utah’s San Rafael Swell»). (Vi er forresten veldig gode turgåere, men ikke Supermensch). En av «turene» hans var en svømmetur og dykk. Vi kan ikke svømme. Virkelig et av miraklene i livene våre skjedde den aktuelle dagen. Min kone og jeg burde ha dødd den dagen – 100% sikkert.

I begynnelsen av «tur»-fortellingen i boken, sier Kelsey å ta en elvemåling i nærheten for å se om det er trygt å vandre i canyonen. Målingen var «sikker». Å forresten, han sa «du vil kanskje sette innerrør på barna.» Gjett hva. barna ville vært døde. Ingen mirakler kunne ha reddet dem. Så vi regnet med at vi skulle spille det trygt og ta innerrør.

Så, jeg flyter nedover den late elven på magen, min kone på rumpa, i indre rør. Vi venter bare til det garantert blir nok av bank for fotturer. Jeg antar at vi tenkte at det egentlig ikke var en fottur ennå, men det var mykt.

Vi hadde prøvd dusinvis av denne fine karens fotturer, hadde tillatt dobbel tid og vann for turen, og sørget for at «målet» var trygt for fotturer.

Husk at stedet vi var på, er et sted hvor du kanskje ikke møter noen i årevis. Innbyggertallet per kvadratkilometer er null. Vi vandret ofte i Utah-ørkenen uten å se noe levende bortsett fra rattlere og bighornsauer. Hvis du er kjent med San Rafael Swell, vet du hva jeg mener.

MIRAKLET: Mens vi flyter la, la, la, hører jeg et lite sus. Nå går vi fort. Plutselig står to karer over oss på enorme steinblokker med vinger på ryggen og roper «Ikke gå den veien!» Det var en foss, vi ville ha dødd, jeg gikk med hodet først. Jeg tror absolutt at hjelp materialiserte seg fra vårt behov.

Samvittighetsfull bokforfatter sa ikke noe om å navigere i fossefall på turen. Vi ville ikke ha prøvd det. Vi kan ikke svømme. Englene hadde en god bok av en annen forfatter. De hadde skistaver og en ekstra flåte til utstyret. Vi hadde ryggsekker og slanger.

Jeg skal gjøre det kort nå. Vel, de reddet livene våre ved å trekke oss ut med skistavene rett før vi gikk over fossen. Jeg tilbrakte fortsatt resten av «turen» under vann med å henge på innerrøret mitt, bli sugd inn i boblebad, sånne morsomme greier. Det var mange flere fosser, mange voldsomme stryk.

Min kone, som ikke kan svømme i det hele tatt, gikk ut av hodet av å måtte dykke fra steinblokker. Hun visste ikke hvilken dødsmetode hun skulle velge.

Vel, vi klarte det, og jeg fikk bare hypotermi. Våre skytsenglers elvetur ble ødelagt da vi var barnevakt. De hadde i hvert fall visst hva de var inne på.

Å forresten, det er en andre del av turen. Vi prøvde det ikke. Det ble vurdert som vanskeligere med noen mindre tømmerhindringer. Jeg kan forestille. Den delen vi gjorde hadde visstnok ingen hindringer. Jeg har hatt en rekke av de fine fyrbøkene, alle i søpla nå.

Steve Allens guider er ganske realistiske (det viktigste) for fotturer i Utah (University of Utah Press).

Min søster ga meg en god bok som fremhever fotturer i Superstition Wilderness nær Phoenix, Arizona. Det er av Jack Carlson & Elizabeth Stewart (Clear Creek Publishing).

Hvis en person er interessert i Oregon fotturer anbefaler jeg William L. Sullivans guider. Han utforsker staten i 5 bøker, regionalt. Han er også en god fotograf (Navillus Press).

Her er en nettside jeg liker: www.americantrails.org. Bare legg inn tilstanden der det står «Velg en stat», og så er det! Noe sykling diskuteres i tillegg til fotturer. Det er alle lengder av stier på stedet, opptil tusenvis av miles lange. Vel, du trenger ikke å gjøre hele stien, eller gjøre alt på en gang. For langdistanse (flere dager, stat, uke) løyper klikker du ikke på en tilstand.

Her er hva jeg gjør: Jeg går til http://www.nps.gov/nts/ og klikker på «National Trails System Map» (det er også et «Visit the Trails»-format der). Da er det 3 kartformater tilgjengelig. Jeg bruker «Adobe Acrobat PDF». Nå har du løypa du er interessert i, og American Trails-siden kan henvise deg til noen trykte veiledninger ved å sette løypenavnet i «Search Our Website»-området og trykke GO.