Naukluft tursti Namibia – 8 dager gjennom vidunderlig ødemark

Se for deg et sted som er så avsidesliggende at du ikke ser et annet menneske på flere dager. Se for deg en sti gjennom øde daler, over fjell og over store flate sletter med sand, steiner og tuer med tørt gress. Naukluft Hiking Trail i Namibia tar deg gjennom et slikt sted.

Det hele starter ved et gammelt hus som ligger på toppen av en liten høyde i det som er kjent som Namib-Naukluft-parken i det sørvestlige Namibia. Hikers Haven er basecampen til denne utrolige stien. Her kan man nyte en siste øl, grillet biff og varm dusj. Deretter følger 8 dager med å bære en tung ryggsekk gjennom noen av de vakreste og mest øde områdene Namibia har å tilby.

Normalt må man stå opp ca kl 5 om morgenen for å klare stien innen 7. Dag én er intet unntak, og dekker en distanse på 14 km. Det er et nydelig utkikkspunkt ved «Panorama» når man begynner å stige opp i fjellene noen få kilometer inn i fotturen. Tilbring litt tid her og nyt utsikten over sletten nedenfor.

Herfra stiger stien jevnt og trutt høyere opp i Naukluftfjellene. Et godt sted for lunsj er «Fontein Kloof». Det er noen store trær for skygge og våren flyter vanligvis.

Som med de fleste overnattingsskjulene på denne stien, er tilfluktsrommet ved «Putte» for i kveld bare en firkantet steinkonstruksjon med en vegg på ca. 1,2 m høy, over hvilken et blikktak støttes av noen stålrør. Gulvet er grus. Omtrent 150m fra le er et borehull med et stort svinghjul som må snus for vann.

Dag to er 15 km lang og tar en inn i den berømte Ubusis Kloof eller ravinen. Nedstigningen til ravinen utføres ved hjelp av en rekke kjettinger, hvorav noen er opptil 30 meter lange og fungerer som hjelpemidler nedover klippene. Når man går lenger ned, blir en geologisk tidskapsel eksponert i steinlagene til sidene. Naturen er ganske fantastisk.

Ubusis-hytta er det eneste «normale» overnattingsstedet på denne stien. Denne hytta var en liten fritidsbolig for mange år siden da området fortsatt besto av gårder. Vann tilføres ved hjelp av vindpumpe og borehull.

Dag tre tar en tilbake fra Ubusis Kloof slik en gikk ned dagen før. På toppen, når man når Bergpos, svinger stien rett nord over Kudu-sletten. Denne dagen er bare 12 km lang og regnes som den letteste av alle dagene.

Ved enden av Kudu-sletten ligger Adlerhorst-overnattingsstedet, som kan nås tidlig på ettermiddagen. Dette gir god tid til å beundre naturen og slappe av litt. Vann tilføres igjen via et borehull med håndtak på toppen av røret.

Da vi kom dit, var åpningen av borehullsrøret dekket av hundrevis av bier som desperat ventet på at noen skulle snu håndtaket og pumpe ut litt vann for dem. Ingen ble stukket en gang. Det virker som om de innså at menneskene som kom til dette stedet var deres eneste håp om å få litt vann.

Den fjerde dagen pleier å være litt vanskelig, og er ganske lang på 17 km. Den vanskelige delen kommer når man må ned en foss i et uttørket elveleie ved hjelp av en lang kjetting. Vinkelen på steinene gjør dette til en vanskelig nedkjøring.

Videre er det nok en bratt nedstigning ned langs siden av et fjell med løs skifer. Tidligere har dette vært årsaken til skader på turgåere som sklir på skiferen.

Overnattingsskjulet Tsams-Ost inneholder en stor vanntank på en abbor som forsynes med vann fra borehull og vindpumpe. Det er mulig å ha en kalddusj stående under tanken.

Neste dag, dag fem, starter med en stiv stigning opp på fjellet bak Tsams-Ost overnattingsleiet, og dekker ytterligere 17 km.

Noen timer senere når man Melkbossletten. Denne sletten innebærer mange kilometers marsjering langs sandstier og gjennom uttørkede elveleier. Det er her man er mest sannsynlig å se flokker med antiloper som Eland eller Kudu som beiter på det sparsomme gresset og vegetasjonen.

Die Valle overnattingshytte er omgitt av fjell på tre sider, og solen har en tendens til å gå ned ganske tidlig bak disse fjellene. Vann er igjen her i en liten vanntanker som kanskje ikke inneholder mye vann, spesielt på slutten av tursesongen, så vasking er svært begrenset denne dagen.

Dag seks pleier å være den lengste og vanskeligste av hele løypa. Selv om den bare er 16km lang, bruker man mesteparten av dagen på å gå opp.

Umiddelbart etter å ha forlatt Die Valle overnattingshytte, er det en 200m vertikal stigning til toppen av en foss. Der etter følger en en kløft og bekk som mater denne fossen det meste av dagen, og klatrer stadig oppover.

Det er langs denne kløften man kommer over noen interessante geologiske formasjoner kalt Tufa. Tufa er en sedimentær bergart som inneholder mye karbonater som avsettes ved hjelp av vann. Den dannes ofte ved fosser eller bekker. Her i denne kløften ser Tufaen ut som en gigantisk størknet foss. Høyere opp kommer man over et digert fikentre hvis røtter går langs en liten klippevegg.

Vel på toppen av juvet er det et lite flatt platå å krysse før du starter den lange nedstigningen langs en gammel jeepbane til Tufa-overnattingsstedet. Vær forsiktig på bunnen av sporet siden lyet er nesten skjult blant noen busker til venstre. Vann tilføres igjen i form av et borehull ved siden av en uttørket bekk ca. 150m fra le.

Dag sju dekker 14 km og tar en til det høyeste, og vanligvis det kaldeste punktet på turen ved Kapokvlakte.

Fra overnattingsstedet Tufa krysser stien noen veldig store steinblokker når den går i retning fjellene igjen. Ved foten av fjellene som til slutt fører opp til Kapokvlakte, er det noen kjettinger for å hjelpe en opp noen av de vanskeligere klippeveggene.

En gang på toppen følger stien en jevnt stigende uttørket bekk til den når toppen ved World’s View. Navnet er veldig passende, som man kan se mange kilometer i det fjerne. Det er et bra sted å stoppe en stund og beundre utsikten over slettene nedenfor, og til fjellene på den andre siden. Herfra er terrenget ganske flatt og det går lett.

Kapokvlakte-overnattingsstedet nås vanligvis tidlig på ettermiddagen. Tilfluktsrommet er gjemt bak en klump med busker som praktisk talt er den eneste større vegetasjonen i området. Resten av platået er dekket av kort gress og en og annen liten busk. Kapokvlakte kan bli veldig kaldt om natten, og bruk av en dunfjær-sovepose er et must her.

Den siste dagen har endelig kommet. Nå drømmer alle om fete biffer og øl, men det er fortsatt 16 km framover. Noen kilometer over toppen av platået, og stien tar sin lange nedstigning langs en svingete kløft ned til Hikers Haven.

Etter hvert som dagen blir varmere kan man høre flere og flere insekter og andre små skapninger i denne ensomme kløften. Vær forsiktig med å plukke opp steiner. Svært ofte er det skorpioner som gjemmer seg under dem.

Når man kommer lavere nedover stien, er det små bassenger med store trær på sidene som gir gode hvileplasser. Noen hundre meter fra Hikers Haven er det en campingplass. Her kan man treffe på de første andre menneskene igjen etter å ha tilbrakt så mange dager i villmarken. Nå kan du også se taket på det gamle huset ved Hikers Haven. Bare noen hundre meter til og en er tilbake. For en tid det hadde vært!

Nå kan man endelig få en varm dusj igjen! For de som tok med vakuumpakket kjøtt og klarte å holde det kjølig i bilene sine i denne perioden, blir det fest i kveld!